Hjem | Kultur | Herefossvise

Herefossvise

 

DIKTA AV

KNUT JØLSEN ØRTELAND

F. 1849 D. 1921.

Knut sat blinn i 34 år, etter ei ulykke med ei knallperle, like under jul 1887. På sine eldre dagar, mellom 1912 og 1915, dikta han denne visa om gardane i Herefoss.

 

Herefoss en bygd så fager, kom følg med og den betrakt.

Vennlig grønn med eng og ager, i en skogomkranset trakt.

Her er fjell og fjord jo lagte sammen som ett festlig slott,

og den makt som det frembrakte, så at alt var såre godt.


Herefoss har prestegården, i dens nærhet kirken står,

like ved den blanke fjorden, som en mil i lengde når.

Hør hvor Herefossen pisker skummet ned i fjordens favn.

Heiren har som sagnet hvisker, den beæret med sitt navn.


Opp i mellom elver tvende, ligger gården Retterstøl,

og i sognets øvre ende, har vi store Gauslå sjøl.

Der er vide skoger, heier, dem å skue er en fryd.

Skogtveit er i dennes eie, Ringestøl litt lenger syd.


Landstveit ligger tett ved veien, nesten øde og forlatt,

og der lenger inn på heien, Espestøl på bakken bratt.

Derfra skuer man så vide, først i syd og så i vest,

men mot øst vi nu vil skride, og til Flystveit kommer nest.


Langemyr kan nesten snakke, til sin nabo Kjennheia.

Går vi ned en villsom bakke, kommer vi til Kroken da.

Se, der opp på bakken kneiser Bjorvatn så brilliant.

Når vi så til Håland reiser, har vi sognets østre kant.


Tveiten må man ikke glemme, gammel som Metusalem.

en forfatter der har hjemme, som med pennen er bekvem.

Trantelias frukt man kjenner, lunt i ly av klippevegg,

Snøløs pent mot vannet vender, all ting der har rikdoms preg.


Nu vi ingen tid tør drøye, veien er en fjerding lang.

Vi til Ørteland oss føye, med en utstrakt havnegang.

Koveland har slekter mange, og i Dalen om vi snu,

for igjen mot vest å gange, til ett velstelt Holtebu.


Her vi ingen tid vil bie, over heien lang og vid,

kommer vi til gamle Stie, vidstrakt, velbygd, nokså gild.

Rosåsen som navnet viser, for sin skjønnhet kalles så,

Løvåsen sitt løv lovpriser, hver har sitt å holde på.


Nu ett «Kverve» er på tale, må ei derfor glemmes her,

Øya, Mofjell, Kråkedalen, alt ved Bægervannet er.

Der er Rønningen tillige, inn ved Rodalen så nett,

når vi hen i åsen stige, kan vi skimte Senningtvedt.


Ut mot fjordens østre ende, i en lid med fruktbar jord,

Åmlid med sentral vi kjende, og en fjerding rett i nord.

Topland som oss vel behager, vitner jo om dåd og flid

Engebu, vell navnet smaker, ligger i den grønne lid.


Støa ned ved fjordens stande, Stien, Odden, alt er strand,

snart i Direnes vi stande, derfra ser man vidt om land.

Slettene er blant de fine, Smedbakken er klokkerbo.

Vi får hen om Minsted trine, før vi over fjorden ro.


Hør hvor Hanefossen synger, all tid på det samme vers.

Dit vi oss i båten gynger, omm det enn går litt på tvers.

Snart dens tone vil forstumme, når det kommer opp en stem,

og et verk som kraft skal sende, og oplyse tusen hjem.


Nes var fordoms dommersete, men blev bondegård igjen,

Bua er i samme stræde, og det lille Ormetjenn.

Lia er og av de mindre, men et stykke lengre opp,

ligger Bjelland stolt og tindrer, nesten opp på heiens topp.


Kylland har sin Romundsheller, lønnlig opp i fiellet gjemt,

men har du besøkt dens heller, vil den neppe blive glemt,

Ramselia ligger ene, Ødegården likedan,

Løland er vel blant de pene, Eikenes ved Heimdalsvann.


Heimdal er og tett ved vannet, Nesbu under fjellets hegn,

mine ord skal du nok sande, perlen er i denne egn.

Suggeliens jettegryter, verdig å betrakte er,

dens tilblivelse å tyde, makter neppe noen her.


Stoveland verd å beskrives, alltid i fortrinlig stand,

mangt ett arbeid kan fremdrives, med ett nvttig årgangsvann.

Soltemyr, Buhola, Monen, er vel av de mindre brug,

skatter under Stovelandsbonden, om jeg kommer rett i hug.


Sundtjønn, steile, bratte fjelde, fint mot morgensolens glans,

Topdalselven i sin velde, går forbi i lystig dans.

I en bergfast klipperevne, Dalane har satt seg fast,

opp til Haugen nu vi stevne, og til Tverdalen med hast.


Væting er vel blant de største, og dens kornmark er bekjent.

Her vi støvet vil avbørste, for vår reise nå er endt.

Ett besøk i disse dale, vederkveger kropp og ånd,

vekker opp av døs og dvale, sønderbrutte treldomsbånd.

 

(Kjelde: Herefoss bygdesoge, bind I, skrevet av Hans Herefoss.)